Get the fu**ing numbers and give me som GAY coffee!

Jeg har hatt diverse arbeidsgivere så langt i min karriere og blant dem er det spesielt ett sted som fortjener noen minneord. Uten å gå i nærmere detaljer kan jeg si at det var et gigantisk amerikansk oljeselskap.

I dette selskapet ulte jeg med ulvene i 3 år. Dersom man ikke lærte seg å ule ble man spist. Ikke en trevl ble liggende igjen. Jeg vet ikke hva som egentlig skjedde med enkelte av de sjelene som gikk inn i monsterbygningen, men regnestykket gikk ikke opp så vidt jeg kunne se. Setter opp regnestykket:

Antall personer ut - antall personer inn < 0

altså en negativ balanse

Spørsmålet om svinnet forble ubesvart, men diverse teorier verserte. Halvparten av dem som ikke kom ut igjen tror jeg muligens havnet i store tønner med lut og ulesket kalk som stod et sted i kjelleren. Den andre halvparten tror jeg befant seg i vampyrkister i en annen del av kjelleren. Der lå de i dvale og ladet opp blodtørsten og kvesset hoggtennene når de ikke var på kontorpulten sin.

Det var masse amerikanere over alt. Amerikanerne har en litt annen filosofi en Ola Nordmann når det gjelder jobbing. Spørsmålet er

live to work or work to live

Amerikanerne var på jobb day and night. Bilene deres var alltid på parkeringsplassen. Det var viktig å komme på jobb før sjefen og dra etter at sjefen hadde dratt. For enkelte ble dette presset så stort at løsningen ble å kjøpe en ekstra bil som man bare lot stå permanent på parkeringsplassen. Problem solved.

Den årlige planleggings- og budsjetteringsprosessen sto for døren. Alle ble aggressive. Muleposene under øynene ble lilla og vannete og de mørke ringene ble enda tydeligere. Det var som om ondskapen manifesterte seg spesielt i muleposene under øynene. Ordre om å kutte budsjetter med så og så mange millioner dollar kom direkte fra oven.
Jeg og et knippe andre var ansvarlige for hver våre deler av budsjettene og slik foregikk prosessen:

GET OUT THERE AND DON'T COME BACK UNTIL THE NUMBERS ARE REDUCED TO THIS BOTTOM LINE

vi styrtet til alle poster og tvang ut tall og påtvang kutt der vi kunne skrape det til. Kan dere bruke mindre dopapir? Slutt å bruke så mye Diesel, dere får ikke rundstykker til 2-kaffen lenger osv. Jeg sto utenfor kontoret til en stakkar som måtte beregne noen kompressor-tall og flekke fram tilhørende forslag til besparelser. Klokka var langt på kveld som vanlig. Kompressormannen var på telefonen, men jeg gjorde tydelige signaler til ham om at jeg var ute på tall-jakt der jeg sto og etset halvveis inne i kontoret hans. Da spant sjefen over alle lilla muleposer plutselig rundt hjørnet. Gnistrene sto rundt fotsporene.

HAVE YOU GOT THE NUMBERS???

.....yes sir, I'm just about to get the last figures from the compressor guy here...

RIP THE GODDAMN PHONE OUT OF THE WALL AND GET THE FUCKING NUMBERS. AND GET ME SOME COFFEE. I'M WORKING LATE!

...allright sir, what kind of coffe would you like sir?"...

I WANT GAY COFFEE AS USUAL! WITH TWO GAY SUGARS IN IT THIS TIME!

...allright, I'll get you your cappuchino and the numbers in a sec sir...

Muleposemannen så livsfarlig ut. Munnen snurpet seg til den var så liten at den var på størrelse med et knappenålshode. De tørre hårene på issen var om mulig blitt enda tørrere. De så ut som de tynne knekte beina på langbeinedderkopper. Det sto helt klart for meg at hvis man fortsatte her så kom det til å koste dyrt med plastiske operasjoner, botox, juvederm og the works for å holde koken. Ellers ble alternativet det som sto foran meg...Eller så kunne man jo bare bite tennene sammen og se det komiske i det hele og ta seg en tur ned i kjelleren og kikke etter en ledig kiste...

Step-time på Elixia

Lørdag formiddag kl 10. Obligatorisk Step time på Elixia. Hele morgenen planlegges rundt dette. Det er en viktig time for meg å delta på. De to småguttene mine skal stelles og mates først. Morgen-TV med redselsfull Playhouse Disney og spesialagent OSO med tilhørende grusom kjenningsmelodi holder guttene noenlunde i sjakk.

<Oso er han der mongovaskebjørnen som flyr rundt og gjør samfunnstjenester. Sikkert p.g.a. fyllekjøring og usømmelig adferd, he he.>

Jeg må også mates og kles. Det må jeg selvsagt gjøre selv. Åler meg inn i lycra thights og tilhørende topp. I matchende lilla begge deler. Det var faktisk ren tilfeldighet! Klærne er trange, men med en boks vaselin og en 4-hjulstrekker skal nok outfit'en tvinges på uansett! Fatt mot!

Det bærer avsted. Sent ute som vanlig selv om vi var oppe siden tidenes morgen.  Flammene står ut av panseret der vi suser avsted på to hjul i svingen.

Finner så vidt parkering, røsker ut treningsbag og smågutter og låser bilen mens den sedvanlige partygjengen i parken, vegg-i-vegg med Elixia, kommer med artige tilrop av huleboersk art. Det er mest gutturale støt- og hvinelyder men de mumler noe om rumpeballer. What the heck...ja ja. Jeg hører det smeller i ølkorker bak meg. Klokka er ti på ti på morraqvisten og -4 grader. Skulle bare mangle at ølskummet sto i taket. Jeg skjønner dem godt. Det er egentlig de som har skjønt det.

Det haster med å styrte inn og få seg en anstendig plass i aerobicssalen. Man må kjempe med nebb og klør for sitt rom i tilværelsen.Alt går etter planen. Smekker på meg blå dusjhetter på skoene fordi det kreves ved inngangen. Anstendig plass med tilhørende romvolum for adspredelse er anektert for en times varighet, guttene er plassert i kidzen.

GURGL! HIKST! Nytt program! Det er dessverre noen uker siden jeg sist var på denne timen men nå ble jeg satt direkte tilbake til prekambrisk urtid......timen går....jeg sliter inni hodet mitt....snurrer....går til høyre når de andre bøyer seg ned til venstre....arrrghhh...blodtåke...holder ut....snurrer, kjører noen mambo-dobbeltsnurr-cha-cha-cha litt for skams skyld og håper på å lande på rett side av stepkassen....Vips! Så er timen ferdig. Well-hell. Bedre lykke neste gang.

På vei ut legger jeg pliktskyldigst de blå dusjhetteposene tilbake i esken jeg fant dem og setter kursen mot døren. Akkurat da hører jeg en sint, oppdragende, irettesettende furtestemme. WTF? Jeg fikk faktisk kjeft av en gammel mann. Et hissig fossil! En sur mumie!

Han snerret at jeg ikke måtte legge brukte skoposer i boksen med nye poser, men måtte legge dem i den andre boksen. Vel, ikke hadde jeg registrert at det eksisterte to bokser og ikke tror jeg det er viktig heller. Posene er nesten like rene og de er bare gått med inne. Jeg bare snerret tilbake at jeg var mot bruk-og -kast-mentalitet og lot posene ligge i boksen for nye poser og anbefalte ham om å gjøre det samme.

Whatever. Talk to the hand. I've had my fun and that's all that matters :-)

Et verniss av dannelse på en overflate av vulgaritet?

Jeg har alltid vært on/off begeistret for neglelakk. Det kan være veldig fint men akk for et bryderi og strev man egentlig må forholde seg dersom man skal være neglemessig opp-jazzet til enhver tid.

For det første er jeg svært utålmodig når jeg lakker neglene. Faktisk sitter jeg her med halvtørkede negler og skriver fordi jeg ikke maktet å vente. En annen grunn til en viss aversjon mot neglelakk er at det rett og slett lett kan bikke over i en sleazy look, i hvert fall på meg, og da spesielt knallrøde nyanser. Mulig det er den lett pietistiske stemmen fra Bibelbeltet som hvisker til meg "det der ser litt billig ut Linn". Det samme gjelder ankel-lenker, liv-lenker og det å skræve opp på en motorsykkel. Jeg har faktisk eid slike smykker med stolthet på 80-tallet.

Uansett klarer jeg ikke riste av meg tanken på at neglelakk er forbeholdt dem med masse fritid og tilgjengelig me-time. Yrkesaktive småbarnsmødre, som meg, har ikke tid til å lefle med fordeling av Jungle Red på neglene. Det er bare ikke egnet.

Joda, jeg har unnet meg en og annen manikyr, kanskje annethvert år, for å håndtere og kontrollere neglebånd som er ute av kontroll eller nødhjelp til flussete negler som er separert i både to og tre og fire parallelle lag. Det ser ut som om naboens tibetanske tempelkatt har gnagd på dem (noe den sannsynligvis også har gjort).

Når jeg så tar turen til neglesalongen, tar hun hendene mine til vurdering og sier "dette kommer til å bli et maraton, men vi skal nok klare det på et vis, det første vi må gyve løs på er rillene, gropene, utstikkerne og stratifiseringen". Hekkan altså, jeg er rystet - dette høres ut som et geologisk fenomen. Eller kanskje noe Marquis de Sade ville ligget på.

Neglene mine vil aldri bli lenger enn 0,5 mm lange - og inn strener Vamp!!! For en frekkhet.

Vamp er Chanel's blod-rød-svarte farge for negler som har blitt hypet opp til de grader. Uma Thurman har den på seg i Pulp Fiction for dem som vil se neglelakken demonstrert.

Vamp er en farge som skriker at dens skjebne er å dekke grufulle 5 cm lange Cruella de Ville-negler.

Ordboken lyder
Vamp: harlot, whore, slattern, hussy, og selvsagt, painted woman.

Budskapet er at Vamp skal påføres passe korte negler. Men Vamp kan kun påføres negler som oser av å være under kontroll; det er bare fargen som er uregjerlig. Buede lange negler med dekorative edelsteiner påklistret? Nix, glem det! Passe-korte-negler-trenden sier at moderne kvinner vil ha all glamouren og den ville, utemmede fargen - men det må være praktisk!

Noen make-up farger har brent seg fast i hukommelsen, f.eks. Charlie 20, den sykelig regnbueskimrende blå/lilla glossy leppestiften alle bare måtte ha på første halvdel av 80-tallet. Man så ut som et ihjelfrosset lik. Noe a la Laura Palmer i Twin Peaks når hun blir funnet "...dead, wrapped in plastic". Går man enda litt tilbake finner man galskap som den hvite øyenskyggen som både Twiggy og Nancy Sinatra brukte. Jeg korser meg.

Joda, vi vet egentlig at det nok en gang er handelsstanden og makedsføring som ligger bak dette. Men det er likevel den nye trenden med nokså-korte-negler og en ny farge på neglelakken som har drevet meg tilbake til Chanel hyllen.

Så nå sitter jeg altså her og prøvekjører lakken mens jeg skriver dette, spjærer opp plastikken på CD cover med Vamp-neglene mine og gestikulerer vilt så alle forbipasserende legger merke til de prangende neglene mine (Hva ER det svarte på fingrene dine??).

Når neglene mine så blir herpet i løpet av helgen, lakker jeg dem bare om igjen mens jeg sitter i solen og leser avisen (jeg må bla med tærne). Plutselig kommer jeg over en gigantisk annonse i tilleggsmagasinet som helt klart taler sitt tydelige språk. Vamp's dager er talte! En 18 år gammel modell som er intervjuet under tittelen "Jakten på det perfekte ansikt" utroper Chanels nye Beige D'Or som hennes farge. Hun sier at Vamp hare var en spring-fling....

Men....jeg kjøpte den jo akkurat...

Dumminger i garderoben

Noen er bare så utrolig tankeløse. De har bare sin egen agenda selv om de sam-eksisterer og vekselvirker med andre individer i garderoben på treningssenteret. I garderoben er skapene organisert langs veggene i øvre og nedre rader. Det veldig naturlig å velge seg et skap der det er færrest mulige opptatte skap i umiddelbar nærhet for å sikre seg armslag og utfoldelsesmuligheter på den trange benken. Hengelås på et skap er én barriere mot å velge skapet ved siden av/ovenfor/under, men den aller største barrieren er selvsagt å velge et ledig skap der et eller flere av naboskapene er åpne, fulle av stæsj og helt tydelig i bruk akkurat der og da. Man velger bare ikke et tilgrensende skap - det er nærmest et fysisk ekskluderingsprinsipp som inntrer i slike tilfeller. Eller - det skulle man i hvertfall tro.

Men det utrolige skjer altså. Jeg var ferdig å trene en lørdag formiddag og skranglet inn i garderoben etter en beinhard økt. Det var ikke spesielt mange på trening denne formiddagen så det var nærmest et uendelig antall ledige skap å velge mellom. Jeg hadde valgt et tilfeldig skap på den nedre raden og peilet meg inn mot det. Nå skulle det jammen bli godt å få av seg det svette tøyet og komme seg i dusjen. Det var noen få andre i garderoben og alle hadde fulgt de naturlige reglene om å spre seg mest mulig i rommet. Jeg sto der, bøyd inn mot (det nabo-frie) skapet mitt og fiklet av meg spinning skoene og de klamme sokkene, anpusten og svett.

Reiser meg så opp og BANG!!! der pådro jeg meg nesten kraniebrudd og hjerneblødning. Jammen hadde ikke en j**** hønsehjerne tatt skapet over mitt og helt uhemmet åpnet skapdøren. Hva i alle dager er det som foregår inni den bittelille valnøtthjernen til enkelte??? Er det mulig??? Jeg hadde store problemer med å ta meg sammen og måtte virkelig styre impulskontrollen med jernhånd. Jeg sa på anstendig vis "Ojsan, jeg så visst ikke den døren, he he" men inni meg så jeg for meg at jeg rev av skapdøren med superkrefter og kjørte den på tvers inn i munnen på hønsehjernen. Med skarpe hjørner, flerrede kanter og det hele.

Prim er livsfarlig

Frokost med småbarn kan by på så mangt. Eldstemann ville ha brødskive med prim og sylteagurk (ØØØ!!!) og da fikk minstemann også prim for enkelthets skyld. Uten sylteagurk. Sirlig oppskårne skorpeløse kvadrater med prim legges på den pedagogiske franske barnetallerkenen med bilder av ulike dyr og objekter på.

Hva blir reaksjonen? Nå er vi spent...hva skjer nå? Hvilket humør er vi i i daaaaag da?

1. Minsten kaster seg bakover og henger baklengs ut av stolen over seteryggen
2. Han er så tung at han ikke klarer å bøye seg tilbake ved egen hjelp. Lager tydelige lyder som bekrefter dette.
3. Jeg må heise han opp igjen. Prøver å friste med primkvadrater igjen.
4. På et nanosekund kommer vindusviskerarmen opp, akkurat som i Matrix. Lyden er som et karateslag i en Bruce Lee fim.
5. Samtlige primkvadrater og pedagogisk tallerken sendes ut i rommet i vilkårlige retninger i høy hastighet.
6. Jeg prøver å finne alle primkvadratene som nå er klistret her og der.
7. Faktum er at når man plukker opp en brødbit med prim som har klistret seg et sted så etterlates mange små primfjell
8. Tørker etter beste evne opp alle primfjell
9. Frokost avsluttes. Han får heller spise i barnehagen.
10. Senere på dagen går jeg barbeint hjemme og plutselig tråkker jeg på noe som kjennes ut som en
    nålepute.  Hva i alle...? Jeg blør. Jeg er skadet. Jeg har tråkket på et stikkende inntørket knallhardt primfjell!

NO MORE PRIM!