Get the fu**ing numbers and give me som GAY coffee!

Jeg har hatt diverse arbeidsgivere så langt i min karriere og blant dem er det spesielt ett sted som fortjener noen minneord. Uten å gå i nærmere detaljer kan jeg si at det var et gigantisk amerikansk oljeselskap.

I dette selskapet ulte jeg med ulvene i 3 år. Dersom man ikke lærte seg å ule ble man spist. Ikke en trevl ble liggende igjen. Jeg vet ikke hva som egentlig skjedde med enkelte av de sjelene som gikk inn i monsterbygningen, men regnestykket gikk ikke opp så vidt jeg kunne se. Setter opp regnestykket:

Antall personer ut - antall personer inn < 0

altså en negativ balanse

Spørsmålet om svinnet forble ubesvart, men diverse teorier verserte. Halvparten av dem som ikke kom ut igjen tror jeg muligens havnet i store tønner med lut og ulesket kalk som stod et sted i kjelleren. Den andre halvparten tror jeg befant seg i vampyrkister i en annen del av kjelleren. Der lå de i dvale og ladet opp blodtørsten og kvesset hoggtennene når de ikke var på kontorpulten sin.

Det var masse amerikanere over alt. Amerikanerne har en litt annen filosofi en Ola Nordmann når det gjelder jobbing. Spørsmålet er

live to work or work to live

Amerikanerne var på jobb day and night. Bilene deres var alltid på parkeringsplassen. Det var viktig å komme på jobb før sjefen og dra etter at sjefen hadde dratt. For enkelte ble dette presset så stort at løsningen ble å kjøpe en ekstra bil som man bare lot stå permanent på parkeringsplassen. Problem solved.

Den årlige planleggings- og budsjetteringsprosessen sto for døren. Alle ble aggressive. Muleposene under øynene ble lilla og vannete og de mørke ringene ble enda tydeligere. Det var som om ondskapen manifesterte seg spesielt i muleposene under øynene. Ordre om å kutte budsjetter med så og så mange millioner dollar kom direkte fra oven.
Jeg og et knippe andre var ansvarlige for hver våre deler av budsjettene og slik foregikk prosessen:

GET OUT THERE AND DON'T COME BACK UNTIL THE NUMBERS ARE REDUCED TO THIS BOTTOM LINE

vi styrtet til alle poster og tvang ut tall og påtvang kutt der vi kunne skrape det til. Kan dere bruke mindre dopapir? Slutt å bruke så mye Diesel, dere får ikke rundstykker til 2-kaffen lenger osv. Jeg sto utenfor kontoret til en stakkar som måtte beregne noen kompressor-tall og flekke fram tilhørende forslag til besparelser. Klokka var langt på kveld som vanlig. Kompressormannen var på telefonen, men jeg gjorde tydelige signaler til ham om at jeg var ute på tall-jakt der jeg sto og etset halvveis inne i kontoret hans. Da spant sjefen over alle lilla muleposer plutselig rundt hjørnet. Gnistrene sto rundt fotsporene.

HAVE YOU GOT THE NUMBERS???

.....yes sir, I'm just about to get the last figures from the compressor guy here...

RIP THE GODDAMN PHONE OUT OF THE WALL AND GET THE FUCKING NUMBERS. AND GET ME SOME COFFEE. I'M WORKING LATE!

...allright sir, what kind of coffe would you like sir?"...

I WANT GAY COFFEE AS USUAL! WITH TWO GAY SUGARS IN IT THIS TIME!

...allright, I'll get you your cappuchino and the numbers in a sec sir...

Muleposemannen så livsfarlig ut. Munnen snurpet seg til den var så liten at den var på størrelse med et knappenålshode. De tørre hårene på issen var om mulig blitt enda tørrere. De så ut som de tynne knekte beina på langbeinedderkopper. Det sto helt klart for meg at hvis man fortsatte her så kom det til å koste dyrt med plastiske operasjoner, botox, juvederm og the works for å holde koken. Ellers ble alternativet det som sto foran meg...Eller så kunne man jo bare bite tennene sammen og se det komiske i det hele og ta seg en tur ned i kjelleren og kikke etter en ledig kiste...